Ifølge den dominerende ideologien, ønsker alle å leve bedre og nyte godt av en bedre livskvalitet. Generelt sett blir denne livskvaliteten assosiert med hvert lands brutto nasjonalprodukt (BNP) og indeksen for menneskelig utvikling (HDI). BNP representerer all materiell rikdom et land produserer. Med disse kriteriene som grunnlag, kommer USA best ut, fulgt av Japan, Tyskland, Sverige med flere. BNP-indeksen er en skala oppfunnet av det kapitalistiske systemet, og tjener til å stimulere den økende produksjonen av materielle forbruksvarer.
For noen år tilbake, på bakgrunn av voksende fattigdom, slumpreget urbanisering av verden og kanskje til og med for verdighetens skyld, introduserte FN indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen baserer seg på vanskelig målbare verdier som helse, utdanning, sosial likhet, bevaring av naturen, kjønnslikestilling og andre. Indeksen har tilført en ny og videre betydning til begrepet “livskvalitet”, som før ble tolket på en svært materialistisk måte: den som forbruker mest og best, har best livskvalitet.
Over alle andre land finner vi Butan, klemt inn mellom Kina og India, ved foten av Himalayafjellene. Et land som materialistisk sett er svært fattig, men som har etablert “Indeks for brutto nasjonal lykke”. Den måler ikke utfra kvantitatite kriterier, men kvalitative, som for eksempel godt styre, rettferdig fordeling av overskuddet fra subsistensjordbruket, skogbruket og energieksporten til India, god helse og utdannig og, i særdeleshet, et omfattende samarbeid for å garantere sosial ro.
I urbefolkningstradisjonene til Abya Yala, et navn for det indoamerikanske kontinentet, snakker man ikke om “å leve bedre”, men “å leve godt”. Dette konseptet fikk i grunnlovene til både Bolivia og Ecuador, status som det sosiale målet staten og samfunnet i sin helhet bør strebe etter.
“Å leve bedre” forutsetter en etikk basert på ubegrenset utvikling og incentiverer konkurranse med andre for å skape bedre betingelser for å “leve bedre”. Det er imidlertid slik, at for at noen skal kunne “leve bedre”, har millioner av personer måttet leve dårlig. Dette er den kapitalistiske inkonsekvens.
På den andre siden indikerer “å leve godt” en etikk som bygger på at det skal være nok til hele samfunnet, og ikke bare til individet. “Å leve godt” bygger på et holistisk og integrerende syn på mennesket som del av et stort jordisk samfunn, bestående av ikke bare mennesket, men også luft, vann, jord, fjell, trær og dyr. Det er å befinne seg i en tett union med Pachamama (Jorda), universets energier og Gud.
Det viktigste er ikke å samle opp rikdom. Moder Jord gir oss alt vi trenger. Vi kan arbeide med å gjøre opp for det hun, på grunn av overdreven utnytting, ikke kan gi oss, eller vi kan hjelpe henne med å produsere det som er tilstrekkelig og anstendig for alle, også planter og dyr. “Å leve godt” er å befinne seg i permanent harmoni med alt, og hedre de hellige ritualene som kontinuerlig fornyer den kosmiske forbindelsen, og kontakten med Gud.
“Å leve godt” oppfordrer oss til å ikke forbuke mer enn det økosystemet tåler, til å unngå å genere mer avfall enn det vi kan absorbere på en trygg måte, og det tilskynder oss til å gjenbruke og resirkulere alt vi har brukt. Det vil bli et nøysomt forbruk basert på resirkulering. Derfor vil det ikke være knapphet. Når vi nå er inne i en tid der vi leter etter nye veier for menneskeheten, kan vi lære mye av ideen om “å leve godt”.
Leonarda Boff ble født i Concórdia, Santa Catarino (Brasil), 14. desember i 1938. Han studerte filosofi i Curitaba - Paraná og teologi i Petrópolis – Rio de Janeiro. I 1970 ble han doktor i teologi og filosofi ved Universitetet i Munich – Tyskland. Han ble tatt opp i Fransiskanerordene i 1959.
I 22 år var han professor i systematisk og økumenisk teologi ved Institutt for fransiskansk teologi i Petrópolis, professor i teologi og åndelighet ved flere studiesteder og universiteter i Brasil og i utlandet, samt gjesteprofessor ved Universitetet i Lisboa (Portugal), Salamanca (Spania), Harvard (USA), Basel (Sveits) og Heidelberg (Tyskland).
Han er æresdoktor i politikk ved Universidad i Torino (Italia) og i teologi ved Lunds universitet (Sverige), og har blitt tildelt flere priser i Brasil og i utlandet for sin kamp for de fattige, undertrykte og marginaliserte, og for menneskerettighetene. I Stockholm, 8. desember 2001 ble han tildelt Right Livelihood Award, også kjent som den alternative Nobelprisen.
Han er en av grunnleggerne av frigjøringsteologien, sammen med Gustavo Gutiérrez Merino. I 1984, etter avhandlingen omkring frigjøringsteologi som ble publisert i boken Kirke: Karisma og makt, ble han gjenstand for etterforskning av Kongregasjonen for forsvaring av troen. I 1985 ble han dømt til et års “stillhet” og avsatt fra alle sine redaksjonelle og akademiske stillinger i det religiøse liv. På grunn av verdensomspennende press mot Vatikanet ble straffen opphevet i 1986, og han kunne gjenoppta enkelte av aktivitetene.
I 1992, på grunn av uoverensstemmelsene han hadde hatt med Vatikanet, bestemste han seg for å forlate Fransiskanerordenen og den presbyterianske prestegjerningen. Han lever nå i Jardim Araras, en økologisk rural region i Petrópolis – Rio de Janeiro, med sin kone Marcia Maria Monteiro de Miranda.
Han er professor i etikk, religionsfilosofi og økologi ved Universitetet i Rio de Janeiro (UERJ). Han har skrevet mer enn 60 bøker innen teologi, åndelighet, filosofi, antropologi og mystikk. De fleste av verkene hans er oversatt til de ledende moderne språkene.